Kulturmøter i et samfunn.

Som nevnt tidligere lever vi i et flerkulturelt samfunn, noe som vil si at vi stadig er preget av at vi opplever møter med andre kulturer og etniske grupper. Det at vi møter andre kulturer fører til at vi hele tiden påvirker hverandre og lærer hverandre å kjenne. Etter hvert som vi blir kjent med hverandres kulturer, er det vanlig at kulturforskjellene stadig blir svakere. Likevel gjør det å bli kjent med andre kulturer oss også mer bevisste på forskjellene og uenighetene mellom kulturene, og det er her det er fare for fordommer og bedømming av andre, slik vi så med etnosentrismen. I dette innlegget vil jeg spesielt legge vekt på minoriteter og majoriteter, og hva som skjer når disse møtes i et samfunn. Dette blir et litt langt innlegg, men det er noe vi mener er viktig å skrive om.

I en storby eller et samfunn er det ofte en majoritetsgruppe som dominerer. Denne majoritetsgruppen danner en retningslinje for hvordan samfunnet og det sosiale livet skal fungere. Majoritetsgruppen har ofte den økonomiske, politiske og symbolske makten i samfunnet. Dette definerer hvilke verdier, holdninger, ferdigheter, uttrykksmåter og vaner som skal til for at nettopp dette samfunnet skal fungere. Man kan derfor skjønne at når en minoritetsgruppe kommer til et samfunn med en slik dominerende majoritetsgruppe, får minoritetsgruppen ofte lite å si for seg selv og sine egne tradisjoner og normer.

Majoritetsgruppen forventer at minoritetsgruppen skal tilpasse seg det samfunnet de har dannet, og at de skal følge samfunnets normer. For mange som tilhører en minoritetsgruppe, kan dette oppleves som svært truende overfor egne normer og tradisjoner. For mange etniske minoriteter er det viktig å beholde egen identitet og det etniske særpreget deres, noe som er forståelig. Det samme oppleves fra majoritetsgruppens side, de ser også på minoritetsgrupper som trusler mot den fastsatte kulturen i samfunnet, og ønsker derfor at minoritetsgruppene skal tilpasse seg majoritetsgruppen mest mulig for å bevare samfunnets nåværende kultur. Majoritetsgruppene omtaler ofte denne tilpasningen som det beste for fellesskapet, hvor likhetsprinsippet kommer til syne. Det er lettere å drive et funksjonelt samfunn dersom alle innbyggerne og statsborgerne deler felles interesser for samfunnets funksjon.

Tilpasningen til et majoritetssamfunn kan være både frivillig og påtvunget, og ofte snakker man om tre dominerende strategier fra majoritetsgruppens side. Assimilering, integrering og segregering. Jeg vil kort forklare hva disse strategiene innebærer.

Assimilering: Denne strategien går ut på  at minoritetsgruppens etniske særpreg og felles identitet langsomt forsvinner og smelter sammen med majoritetskulturen. På denne måten blander minoritetsgruppen seg langsomt inn i den dominerende kulturen, og glemmer til slutt sitt eget særpreg.

Integrering: Denne strategien går ut på at minoritetsgruppen beholder deler av sine kulturelle særpreg, men samtidig tar del i den dominerende kulturens felles institusjoner og interesser. Minoritetskulturen integrerer seg i samfunnet, samtidig som at de beholder særpreget ved sin egen kultur.

Segregering: Denne tredje og siste strategien går ut på at minoritetsgruppene ikke tilpasser seg majoritetskulturen på samme måte som i de tidligere strategiene. Her velger heller de etniske gruppene å leve skilt fra andre grupper.

Som vi ser er det forskjellige måter for kulturer å møtes i et samfunn, men overfor en majoritetsgruppe har minoritetsgrupper ofte liten sjanse for å klare å beholde sin kultur i sin oppriktige form. Det er vanskelig å si hvor grensen går for hvor mye minoritetsgruppene skal tilpasse seg et samfunn, og dette er et spørsmål som stadig er satt opp til debatt. En kjent debatt er for eksempel debatten om bruk av hijab ved arbeid som norsk politi. Det er likevel viktig i et flerkulturelt samfunn å prøve å respektere hverandres kulturer, selv om man kanskje ikke helt forstår hverandre. Og selv mener jeg det er viktig at andre minoritetskulturer integrerer seg i et majoritetssamfunn, slik at man kan fungere sammen i fellesskap, uten å gi helt avkall på sin opprinnelige kultur.